Min slankehistorie

Min bakgrunn
Så lenge jeg kan huske har jeg vært av og på slanker'n. Jeg var et lubbent barn, selv om mamma prøver å fortelle meg det motsatte. Ikke fet, bare med litt ekstra valpefett. Noe jeg lenge trodde jeg ville vokse av meg, men dessverre, jeg ble ikke mer enn 163 cm høy. Lillesøsteren min derimot strakte seg opp til 175 og var gjennom hele ungdomstiden veldig slank. Jeg, misunnelig? Ikke rent lite. Mamma kunne fortelle da hun var ung veide hun rundt omtrent 55 kilo, og hun var nesten 170 den gangen (som kjent, man krymper med årene). Likevel kunne hun spise et halvt brød til frokost, samt 10 egg (!!!), et halv brød til lunsj, flere middagsporsjoner og en pakke konfekt til kvelds. Hun la ikke på seg ett gram! Hvorfor fikk jeg ikke de genene? Hvorfoooor? Jeg, jeg fikk pappa sine gener jeg. Både meg og pappa har alltid måtte kjempe oss for å holde vekta et visst sted. Pappa spiser sunt, går turer og er moderat på uskeielser. Han er 50 år og slank. Nå er han mann da og gnager sikkert ikke så mye på det, det er mer: sånn er det bare. Mens jeg, vel, jeg har øst min frustrasjon ut her på bloggen:

"Der andre kanskje bare trenger å ta én økt, må jeg gjerne ta to for å få samme utslag. Jeg må bevege meg ekstra mye i hverdagen i tillegg til trening (velge trapper over heis, gå av et buss-stopp for tidlig) for å få den utellingen andre får ved å kun trene. Når jeg leser artikler om "se, sååå lett er det å slanke seg" blir jeg provosert. Nettopp fordi det ikke er like lett for alle. Som regel går tipsene ut på å spise lett, grovt og fiberrikt, samt det riktige fettet man får gjennom blant annet fisk og unngå for mye kjøtt. Drikke vann og styr unna lettbrus og andre lett-søtsaker. Check, check check check! Jeg gjør alt, absolutt alt. Og likefult så har vekta stått stille de to siste ukene" (01.des.2008)

Mine slankeforsøk

  1. Varte i mange år, kan si at jeg gikk på diett så og si sammenhengende fra jeg var 15 til jeg var sånn 19, men med varierende hell. Av og på. Prøvde en del crash-diets, slik som å bare spise suppe, tunfiskdietten, faste i flere dager, gørrtrene en periode, for så å stappe i meg alt jeg kom over. Jeg hadde heldigvis ikke begrep om kalorier på den tiden, hvis ikke tør jeg ikke tenke på hva som kunne ha skjedd. Resultatet ble forresten at jeg stødig la på meg, tok av meg litt, la på meg igjen, tok av meg litt, la på meg enda mer.... helt frem til jeg var 19.
  2. Grete Roedekurs, hoihoi. Nå var jeg møkklei, fettet skulle døøøø. Slik jeg så fint skrev det i min dagbok. Erklærte slankekrig og gikk full pinne inn i mitt GR-prosjekt. Hei hå. Gikk vel ned omtrent 10 kilo på kurset, fikk masse skryt av venner og familie, og var generelt glad og fornøyd.
  3. Et par år etter GR-kurset hadde jeg selvfølgelig gått opp alt igjen, noe jeg hadde fortrengt litt. Hadde hele tiden tenkt kalorier og trening, men ikke finregnet kalorier og overvurdert treningseffekten. Slik jeg så fint startet denne bloggen med: "Det er tid for måling og veiing, tett fulgt av et ganske heavy wake up call. For min bedagelige trening og halvhjerta sunne kost har ført til at jeg sinnsykt sakte har polstra kroppen med mer enn fem kilo for mye. Når faen skjedde det? Damen med skjema smiler til meg og sier at jeg har kiloene veldig bra fordelt. Takk skarru ha, det hjelper pent lite nå, tenker jeg og prøver meg på et smil. Det svikter" (15.jul.2009).
  4.  En ny runde med GR-prinsippene: spise magert, spise ofte og lite, trene og ikke ha store utskeielser. Jeg hadde ofte store utskeielser hver helg, så da ente jeg med å gørrtrene resten av uka. 12 kilo forsvant og jeg var på minstenotis noen sinne: 57 kilo. Det varte ikke så lenge. Spratt opp til 59, har desperat klynget meg her siden januar i år. Fikk påvist lavt stoffskifte og dårlig imunforsvar, noe som kan tyde på slankestress og overproduksjon av kortisol.

Under er bilde av meg etter første GR-forsøk. Bildet er tatt sent i 2005, så derav antrekket ;) Her veide jeg faktisk mer enn jeg gjør i dag og jeg var fornøyd, den gangen. Rart. Tror aldri jeg har vært fornøyd siden.

Fra kaloritelling til karbotelling

Så, etter å ha tenkt kalorier konstant siden jeg var 19 (og hvor sunt er det egentlig?), bestemte jeg meg for å prøve noe nytt. Eller, det er ikke helt sant, jeg snublet over lavkarbo da jeg søkte etter mulig hjelp for en kjip mage som gav meg trøbbel med jevne mellomrom. Så ja, det var en kombinasjon av et ønske om å bli frisk både i kropp og sinn. Forøvrig, så skrev jeg et par setninger om min oppfatning av lavkarbo for ett år tilbake, så jeg brukte en del tid på å bli overbevist om at lavkarbo kunne være veien for meg: "... er det en del delte meninger, men jeg har ingen tro på lavkarbokurer eller andre typer dietter da det vanskelig lar seg kombinere med et generelt norskt kosthold. Og det er ingenting i veien med et norskt kosthold heller, det har bare noe med å ta et par justeringer og gjøre bevisste valg - man kan spise alt, men noe må man ha måtehold [...] Så, etter fem års erfaring med kosthold  har  jeg kommet frem til at så lenge jeg velger magre melkeprodukter (skummet melk, lett gulost, cottage cheese, kaffe latte på skummet melk), mindre, og bedre, fett (avokado, olivenolje/linfrøolje, nøtter i moderate mengder, lettsmør til nød), grovt og fiberrikt (brød med lite eller ingen hvetemel, byggmelbaserte produkter, havregryn, grov pasta, grov tortilla)..." En oppfatning av kosthold jeg ikke lenger har. Det vil si, en oppfatning jeg ikke har for meg. Jeg mener ikke at alle skal konventere til lavkarbo om de føler at deres nåværende kosthold funker bra. If it ain't broke, why fix it?

Så, her er jeg i dag. En karboteller. Jeg har brukt noen måneder på å lese meg opp og sette meg godt inn i lavkarbokosthold før jeg bestemte meg for å gå for en LCHF-variant.


Så, leker jeg litt tøft og slenger på et bilde av meg selv. Dette er frk. slankestresser altså. Meg. Forøvrig tatt en gang rett før jeg begynte å slanke meg siste gang. Hvis noen kjenner meg igjen, let me know ;)

16 kommentarer

Charlotte_M

15.okt.2010 kl.11:55

hehe, historien høres kjent ut, det er vanvittig frustrerende når alle rundt deg kan spise hva de vil og likevel se ut som supermodeller, samtidig som en selv tygger standhaftig på knekkebrød med cottage cheese :P
Hehe... godt det ikke bare er meg. Mine brødre har fått pappa sine gener - jeg fikk mamma sine. Men jeg har fått pappas arbeidsvilje - takk gud!!

Kjempe artig lesing. Du er "kjapp på labben". :) Livlig... :)

Gry

15.okt.2010 kl.12:01

Slanking er ikke lett, særlig ikke når man er ferdig, da går man gjerne opp igjen. Det har jeg opplevd flere ganger også...

gymsokkbaby

15.okt.2010 kl.12:04

Charlotte_M: Ja, har flere venner som tilsynelatende kan stappe i seg hva som helst, trene litt moderat og likevel holder vekta stabil. Misunner dem veldig, spesielt at de slipper unna det mentale stresset langvarig slanking gir.

gymsokkbaby

15.okt.2010 kl.12:05

Slimfast: Haha, samme her, jeg har fått pappa sitt stå-på-mot og arbeidsvilje, sikkert derfor jeg aldri har rukket å bli bælfeit, fordi jeg aldri helt har gitt opp jakten på drømmekroppen :P

Er litt kjapp ja, leste igjennom og ooops da, en del skriveleifer. Rettet opp nå da ;)

gymsokkbaby

15.okt.2010 kl.12:06

Gry på ketolysekuren! :]: Ja, det er det som er så synd med slanking, vekta forblir liksom aldri helt der man ønsker selv :-/ Håper jeg en dag slutter helt å slanke meg, men bare holder vekta naturlig.
Haha... Mente ikke noe om skriveleifene. Hahaha... Mente bare at det var gøy å lese - det gikk fort liksom. :) Sprudlende innlegg tiltross for hva det handler om... :)

gymsokkbaby

15.okt.2010 kl.12:20

Slimfast: Ahh, takk skal du ha søte du :D Er ofte selvironisk når det kommer til meg og mitt slankeprosjekt, hehe.

SpisElskLev

15.okt.2010 kl.12:54

Så utrolig bra innlegg!!!Helt enig med Slimfast, utrolig gøy å lese om i forhold til temaet du tar opp. Intressant å lære deg ordenlig "å kjenne";) Kan ikke si jeg kjenner deg igjen på bildet, men skulle nesten ønske det! Haha:) Vi har nok alle våre historier når det gjelder kropp og ønsket om å bli "bare litt bedre" enten det er opp/ned i vekt eller andre ting. Uansett, et supert innlegg:)

Gry

15.okt.2010 kl.13:00

Du klarer sikkert det! :) Virker hvertfall som du er viljesterk ;)

gymsokkbaby

15.okt.2010 kl.13:33

SpisElskLev: Tuuuusen takk, blir som alltid glad for en kommentar fra deg :) Tror nærmest 90 prosent av norske kvinner har hatt, eller har, et ønske om å forandre kroppen.

Blir mindre og mindre anonym, og da stiger redselen for at noen jeg bare kjenner sånn vagt leser bloggen. Venner og familie vet om mitt forhold til kropp og mat, så ikke redd for om de plutselig skulle snuble over bloggen.

gymsokkbaby

15.okt.2010 kl.13:33

Gry: Tusen takk, jeg satser på at dette er siste runde ;D

Maplesyrup

15.okt.2010 kl.16:19

Så kjekt å lese:) Veldig interessant synes jeg, gjorde faktisk unna de kjedelige tingene jeg måtte sjekke på nettet først, før jeg kunne sette meg ned og "kose" meg med innlegget ditt - hvis du skjønner hva jeg mener :)

Gøy å se bilde av deg også! Nå lurer jeg bare på hva du heter ;)

Kanskje er det bare slik fra naturens side at ikke alle mellom 162-166 skal veie 53-55 kg!

gymsokkbaby

15.okt.2010 kl.16:50

Maplesyrup: Åhhh, du er så søt altså. Jeg har kanskje ikke mange lesere, men de jeg har er de beste i verden ;)

Jeg kan si såpass at det er bare meg og et par andre som har samme fornavn i Norge. Etternavnet mitt er det kun min slekt som har da det er fornorsking av et utenlandsk etternavn, hehe ;D

Ja, mange som er på den høyden veier helt naturlig 53-55, men ser ikke ut som kroppen min mener det for meg. Kjipe kroppen, haha.

fabeldyret

15.okt.2010 kl.17:06

Heh, det er så rart hvordan man finner andre med samme historie som seg selv.. Har vært på "teller'n" ufattelig mange ganger. Men det éneste som har funket for meg, er det som av "main stream media" i hvert fall inntil nylig har blitt oppfattet som tabu og den sikre vei til evig fortapelse:

1) hoppe over måltider (som froksost når jeg ikke har lyst på det)

2) spise lite karbohydrater og mer fett

3) sjeldnere, men heller noe mer intensiv trening. Veldig lite langvarig kondistrening, for det gjør bare at jeg får lyst på SUKKER!

Det har gitt meg lavere, mer stabil vekt, og generelt gjort meg mer fornøyd med livet! Alle er forskjellige, og det gjelder å finne sin vei til en balansert hverdag, ikke sant?

Forresten så er du jo utrolig vakker! Stråler av ansiktet ditt :)

Ha en fin helg!

gymsokkbaby

15.okt.2010 kl.19:12

fabeldyret: Man blir rett og slett litt smågal av den evinnelige tellingen. Har man først startet er det vanskelig å slutte.

Syns også det er deilig å spise når jeg selv føler jeg ikke må, ikke når visse tidspunkt dikterer at jeg skal spise. Jeg spiser ofte frokost da jeg er sulten, men aldri lunsj sammen med de andre. Jeg er bare ikke sulten allerede i ellevetiden. Er sjeldent sulten for ett-to, når alle andre er ferdig med lunsjen sin, hehe.

Jeg skjønner hva du mener med sukkersuget. Før i tiden hadde jeg innimellom helt akutt lyst på sjokolade. Det har jeg ikke lengre, selv om jeg fortsatt trener langvarig kondisjonstrening (løping ute).

Har du nådd målvekta de, eller bare veldig godt på vei? :)

Og du, tuuusen takk for kjempefint kompliment :D Ha en strååålende helg.

Skriv en ny kommentar

gymsokkbaby

gymsokkbaby

26, Oslo

Løpegaledama - finner terapi og ikke minst glede i lange løpeturer. Mitt nye fokus i 2010 er å øke kondisjonen, styrke og utholdenhet desto mer så jeg etterhvert kan løpe en hel maraton. Som bonus får jeg er sterk og sunn kropp, så snart kaster jeg vekta. Det er viktig å godta seg selv, ikke leve etter et imaginært bilde skapt av media.

leser denne bloggen NÅ

Kategorier

Arkiv

hits